Når språket svikter menneskene

11 år går jammen fort - her overtar jeg stafettpinnen fra Jørgen Foss, som leder i LFO.

Jeg må bare være helt ærlig. De siste årene har jeg kjent på en konstant mental spagat som tapper meg for krefter. Noen dager kjenner jeg meg bare helt ubrukelig.

For 11 år siden gikk jeg inn i Landsforeningen for overvektige (LFO). Motivasjonen min var glassklar: Jeg ville gjøre samfunnet varmere og bedre for mennesker med store kropper – uansett hvorfor de har blitt store. Samtidig brenner jeg for å forebygge, så ikke flere utvikler den alvorlige sykdommen fedme. Det er noe helt annet enn den naturlige variasjonen av kropper vi ser rundt oss. Å prøve å holde i begge disse tankene samtidig, i et samfunn som mangler et nyansert språk, er nesten umulig. Enten blir du plassert i den ene båsen, eller så blir du dyttet inn i den andre.

Som fedmepasient med en overspisingslidelse er denne spagaten ikke bare teoretisk for meg; den er levd liv. Jeg erfarer fortsatt at vekten min går opp og ned, veldig ofte i takt med livets øvrige opp- og nedturer – og i takt med om jeg klarer å se på meg selv som et verdig menneske eller ikke. I perioder hvor jeg selv opplever økt symptomtrykk, burde det logisk sett gitt meg mer motivasjon til å kjempe. Men sannheten er at jeg i stedet kjenner på en dyp, lammende skam. Det har vært ekstremt vanskelig å finne frimodighet til å stå oppreist i en offentlig samtale når mine egne sår er åpne og samfunnet mangler de riktige ordene for å forstå dem.

Det var nettopp for å skape et rom for disse nyansene at jeg etablerte Vekt og Likevekt. Planen min var en plattform som skulle bidra med reell kunnskap og egenmakt. Men jeg ga opp. Jeg orket ikke mer, fordi jeg erfarte hvor utrolig lett det er å bli tillagt motiver, holdninger og meninger jeg overhodet ikke har. Bloggen har ligget brakk siden 2022, men nå har jeg tenkt å gi den en nytt forsøk.

Den offentlige samtalen om sykdommen fedme er svært ofte begrenset til symptomet på den - økende vekt - mens de komplekse årsaksforholdene blir borte. Skal jeg da tie mens jeg venter på et bedre språk? Jeg har landet på nei, men det fører ofte til at jeg har sittet igjen med en dyp, lammende skam over at jeg i det hele tatt bruker ordet "vekt". At jeg ved å snakke om det bidrar til å påføre andre den samme smerten jeg selv bærer på. Det har vært stunder der jeg har grått i dyp fortvilelse over denne avmakten. 

Dette er ikke et forsøk på å innta noen offerrolle. Jeg vet utmerket godt at å ha en offentlig stemme betyr å stå i stormen. Men dette er et oppriktig rop om hjelp til at vi som samfunn må redefinere hele samtalen om kropp og helse. Vi kan ikke fortsette å dytte enkeltmennesker og yrkesgrupper inn i et system og et språk som ikke strekker til.

Jeg nekter likevel å sitte passivt på gjerdet og vente på at systemet en vakker dag skal finne de perfekte ordene. Jobben må gjøres nå. Jeg har ikke alle svarene på hvordan vi løser denne språkfloken. Men jeg kommer ikke til å slutte å prøve. For bak statistikkene, målingene og de opphetede debattene står det levende mennesker. Vi fortjener både en verdig helsehjelp og et samfunn med reell plass til alle kropper.